I Just had a very compelling talk with Dorthe at Grafill about working in the space where art, design and music bleed into each other.
I can talk about these semi-academic themes of cultural osmosis and subconscious references until someone physically stops me, so I’m just happy to have someone write some of this stuff down. I have copied the interview in below, but you can read the whole thing in context over at grafill!
Av Dorthe Smeby
Med en innebygget lidenskap for musikk har Jacob Lysgaard laget formgivning for artister, band, festivaler og egen artistvirksomhet i en årrekke. Den halvt danske bergenseren, DJ-en og designeren fikk interessen for form ved hjelp av spraybokser på tidlig totusentall, og gikk gradvis fra ulovlige vegger til lovlige, til lerret, til datamaskin og tilbake til lerretet. Etter en bachelor i design ved kunst- og designhøgskolen i Bergen har han jobbet med store og små prosjekter innen både branding, typografi, illustrasjon, foto og grafisk design, med et eklektisk og variert uttrykk som har høstet både faglig annerkjennelse og Gull i Visuelt.
– Jeg har vært DJ og laget musikk siden alltid, og de to uttrykksmåtene flyter ofte inn i hverandre, sier Jacob.
Sin visuelle stil beskriver han som en balansegang mellom det minimalistiske og det hyperdetaljerte, og liker løsninger som fungerer like godt på et frimerke som på en ti meter høyt plakat. Med en keramiker og en arkitekt som foreldre beskriver han kontrasten mellom det menneskelige og det mekaniske som forankret i ryggmargen, med eksperimentelt og analytisk som nøkkelord på eget uttrykk.
– Jeg jobber dessuten mye med forskjellige plateselskap, artister og festivaler, der musikk, kunst og design møtes. Jeg jobber naturlig i branding, og når profiler får puste i bredden og gro frem et uttrykk som lever, men alltid viser seg fra sin beste side, er jeg en glad fyr. Men jeg er kanskje mest kjent på gaten her i Bergen for arbeidet jeg har gjort med Nabovarsel, som er en blanding av et plateselskap, et klubbkonsept, en nettside og et musikkpoliti.
Konstant bevegelse
I prosessen med å overføre lyd til fysiske former understreker han viktigheten av å skape noe uventet og overraskende. Bakgrunnen som musiker kommer uten tvil til gode, og selv i tilfeller hvor den aktuelle artisten ikke kommer med et etablert visuelt uttrykk er allerede det psykiske skillet mellom lyd og bilde såpass transparent at uttrykket ofte kommer naturlig.
– Den virkelige utfordringen er hvordan man snur forventninger og etablerte stilnormer på hodet, og ikke lager noe som er “typisk”. Og jeg jobber aldri med døll musikk, sier han.
– I dag er lyd og bilde del av den samme pakken, og da smelter jeg fort inn i det totale uttrykket som kan bidra til at man ser musikken på en annen måte. Dette er spesielt gøy med festivaler og prosjekter hvor det er mange forskjellige uttrykksmåter, og et stort behov for å samle og konsolidere inntrykket til noe konsist og beskrivende.
– Er det viktig for deg å være godt kjent med musikken du skal jobbe med?
– Absolutt, og jeg jobber nok aller best når jeg gjør visuelle ting til min egen musikk. Men der har jeg uendelige muligheter for å ombestemme meg, så det uttrykket er i konstant bevegelse. Når jeg jobber direkte med musikere, har de ofte et veldig bevisst forhold til det kulturelle landskapet de beveger seg i, og er like opptatt av detaljer som meg. Hvis vi kan diskutere detaljene i akkurat hva man egentlig sier med akkurat så og så mye klang på skarptromma, overføres mye av språket inn i det visuelle. Hvis jeg rett og slett ikke liker musikken det er snakk om, takker jeg heller nei til oppdraget. Eller hvis jeg ikke føler jeg kan gjøre noe klokt med det. Jeg har vært heldig som har fått arbeide med mye musikk som beveger meg sterkt, og da er jobben min enkel. Jeg ser ofte på et oppdrag om å bygge en visuell identitet for musikk på samme måte som et remiks-oppdrag. Man blir en foredler i produktkjeden.
– Hvor mye har sjangeren å si for det ferdige resultatet?
– Alt og ingenting? Sjangerne, reglene og forventningene som musikken diskuterer overføres naturlig inn i det visuelle. Jeg kan enten underbygge det musikken snakker om når det musikken sier allerede er “fullendt”, eller kontrastere for å lage et mer nyansert resultat. Det er veldig viktig for meg å unngå “hest-hest” som vi kaller det, altså en dobbeltforklaring på godt norsk. Å høre en gitarlyd for så bare å se et bilde av en gitar? Det er drittkjedelig. Buuu!
Sin egen produsent
Under artistnavnet Lysgaard fremstilles toner Jacob selv beskriver som dansemusikk for voksne, og han er også vert for plate-prate-programmet “Lysgaard Leverer” på Nabovarsels podcast-nettverk. Selv mener han design og musikk har mange fellesnevnere, og setter størst pris på å kunne befinne seg i grenselandet mellom de to.
– Musikk og design har mye til felles; kulturen vår er hyper-oppmerksom på detaljer i uttrykk, sjangerdefinisjoner og klisjeer. Og det er alltid moro å leke med folks forventninger, enten de er bevisst på det eller ikke. Det vi liker og ikke liker i musikk er veldig basert på referansene det viser til, og det er liten plass til tilfeldigheter. Hvis jeg bruker en vrengt 808-tromme, er mange umiddelbart klar over konnotasjonene, selv om de ikke vil kunne sette fingeren på det. Det er gøy å kvantisere ting vi stort sett bare kan føle, og bruke de verktøyene til å lage noe helt nytt. Derfor setter jeg stor pris på å kunne bevege meg relativt fritt mellom lyd og bilde som uttrykksmåte – musikk vil alltid være veldig subjektivt, mens design på mange måter kan defineres som bra eller dårlig.
– Hva er så drømmeoppdraget?
– Det må være å lage det visuelle uttrykket til en festival med all musikken jeg liker best. Arbeidet mitt med Nabovarsel har gjort at jeg digger å jobbe med uttrykk som får utvikle seg over tid – der er festivaler med en slags årlig evolusjon perfekt.
